Foto- og Videoutstillingen ”Ikrits Ansikter” 11. – 15. mai 2015 i Kulturkirken Jakob.

Foto og videoverk av fotografen Stig Indrebø og Berit Hunnestad, med lydopptak fra ruinene av den palestinske landsbyen Ikrit, bearbeidet for videoverk av den palestinsk/tunisiske techno-gruppen Checkpoint303.

Samtalekveld 15. mai kl. 18.00 i utstillingslokalene med Rim Banna fra Nazareth i Galilea, og med representanter for det palestinske miljøet i Oslo. Om ”Fortellingene som druknet i ekkoet av en europeisk tragedie”.

—————————————————————————————————

Fotografiene fremstiller motiver fra ruinene av Ikrit som ble tvangsevakuert i 1948. Videoverkene viser den 75 år gamle sangerinnen Jawaher Shofani, den 80 år gamle kvinnen Em Dergham og den 75 år gamle  mannlige poeten Jihad Sbeit. Mens de fremfører fortellende ”chants” i Ikrits ruiner. Alle tre opplevde Nakba’en i sin barndom. De to sistnevnte bodde da i Ikrit. Shofani i en naboby i samme del av Galilea.

Nakba («katastrofen») er den arabiske benevnelsen på fordrivelsen av palestinerne i tiden omkring dannelsen av staten Israel i 1948. I denne tiden ble et sted mellom 360 og 412 palestinske landsbyer tvangs-evakuert og annektert eller jevnet med jorden (tallet er avhengig av hvordan man definerer en ”landsby”). Og til sammen et sted mellom 520.000 personer (Israels versjon) og 900.000 (Palestinsk versjon) ble drevet på flukt til leirer i Libanon, Jordan, Vestbredden eller internt innenfor staten Israels grenser.

Det israelske narrativet har tradisjonelt vært at flukten skjedde på oppfordring fra eget lederskap mens israelske ledere oppfordret palestinerne til å bli og bosette seg, for eksempel i havnebyen Haifa. Men historikere har senere avdekket at israelske militære bedrev etnisk rensning fra byer og landsbyer.

En av disse var Ikrit (eller Iqrit) som lå i Øvre Galilea, nær den Libanesiske grensen. I november 1948 ga Israelske militære landsbyens befolkning på ca 600 personer beskjed om at de måtte midlertidig evakuere på grunn av utsatt strategisk posisjon, men at de etter to til tre uker ville kunne flytte tilbake igjen. Dette løftet ble aldri oppfylt. Byen var avsperret av militære styrker til den ble jevnet med jorden på juleaften i 1951 av sprengladninger med dynamitt. Den eneste bygningen som ble stående igjen var kirken. I dag ser man de gamle veiene som etterkommere etter stedets befolkning har ryddet en del steder, og kirken står der fremdeles. Det samme gjør gravplassen ved foten av det fjellet Ikrit lå på. Der begraver etterkommerne fortsatt sine døde. En del unge etterkommere av innbyggerne i Ikrit har nylig forsøkt å re-etablere seg mellom ruinene. Det tillater ikke Israelerne. Ikrit-folk pleier å si at ”vi kan ikke lenger leve i Ikrit, men vi har fortsatt lov til å dø der”.

Videoverkene fremstiller tre eldre narrative sangere, hvorav to fra Ikrit og en fra en naboby.

De tre sangerne har gjennom et langt liv vært rituelle sangere i Øvre Galilea og deltatt ved begravelser, dåpshandlinger og andre livsriter. De er blant de viktigste tradisjonsbærerne fra sin generasjon palestinere. Jawaher Shofani deltok på Kirkelig Kulturverksteds ”Lullabies from the Axis of Evil” i 2004 og på ”A time to cry”, utgitt av samme selskap i 2010.