Skriket – Driss Bouignane og Haakon marcello

Jeg har alltid ønsket å finne svaret på hvorfor Edward Munch malte det som skulle bli et av verdens mest kjente kunstverk ”Skrik”.

Det gåtefulle og underlige motstykke til Leonardo Da Vincis ”Mona Lisa”

Begge verkene er fullstendige og komplette i sitt uttrykk og utforming.

Frykten og undringen. Udyret og skjønnheten. Skriket og smilet.

Som fritenker har jeg hatt mange gode samtaler med likesinnede, både da jeg studerte på universitetet Toulouse og senere gjennom min karriere som kunstner

Det var kvelden etter en slik berikende sammenkomst hvor de fleste verdensproblemer ble løst, at jeg kvelden etter måtte tjene til livets opphold som miiljøterapaut.

Jeg er nattarbeider på en institusjon for mental helse og miljørekreasjon.

Det er lenge siden jeg fant ut at det å bli rik som kunstner er få forunt og i mellomtiden må jeg ha mat på bordet og penger til husleie.

Arbeidstimene virker ofte lengre på natten enn på dagen, derfor har jeg alltid med meg en god bok.

I den senere tiden har jeg vært veldig inspirert og opptatt av Edward Munch.

Jeg har malt flere bilder og særlig har jeg prøvd å få til den eksplosive fargestrømmen i dovne penselstrøk som Munch hadde da han malte ”Skrik”.

Jeg har flere ganger sagt til meg selv at hemmeligheten må være noe som er så mentalt enkel at det burde være til å ta og føle på.

Jeg visste at svaret lå innenfor synsvidden bare jeg åpnet øynene.

Denne natten var ganske lik hundrevis av andre nattevakter jeg har hatt før.

Jeg satt ved en skrivepult og i lyset fra en vegglampe leste jeg om, nettopp Edward Munch.

Vinduet sto halvveis åpent og en sval sommerbris fylte rommet sammen med en serenade av lyder fra sirisser og nattlige småfugler.

Institusjonen ligger i en gammel fredet bolig godt tilbaketrukket fra allmennheten.

Det går en grusvei helt opp, og på begge sider er det store enger omkranset av skog

Klokken var over tolv midnatt da jeg plutselig hørte lyden.

Først reagerte jeg ikke, men da jeg hørte den ennå en gang, reiste jeg meg opp og åpnet vinduet helt for å se eller høre om jeg kunne lokalisere hvor det kom fra.

Og da ganske nær hørte jeg det igjen.

Jeg prøvde å se ut i halvmørke mot engene. Jeg stirret til øynene rant og visste at noe grusomt skjedde rett der ute.

Det var et skrik som kom fra noen i den ytterste nød.

Jeg visste at der ute var det et menneske, ja mest sannsynlig en kvinne som var utsatt for et grovt overgrep.

Det var så hjerteskjærende ille at jeg ble fullstendig fylt med aggressiv adrenalin.

Jeg løp ned i kjelleren og fant frem et balltre, som vanligvis ble brukt til fredlige formål, og løp opp og ut døra så fort jeg kunne.

Jeg løp ut på blomsterenga og ropte høyt i håp om å skremme bort ugjerningsmennene.

.

Da jeg stoppet opp et lite øyeblikk var alt helt stille. Det var ingen andre lyder enn pusten min.

Det virket direkte skremmende.

De kunne ha slått henne i hjel og flyktet derfor løp jeg rundt over alt for å finne henne.

Selv inne i skogsteigene løp jeg.

Samme hvor godt jeg lette var det ingen der.

Jeg visste hva jeg hadde hørt og noe sted måtte det ligge et offer.

Det var jeg helt overbevist om.

Jeg ropte at hun trengte ikke å bekymre seg og at politiet snart kom.

Det eneste som jeg møtte var nattens stillhet og sommerlige halvmørke.

Til slutt måtte jeg bare innse at jeg hadde feilet.

Noe voldsomt hadde skjedd og jeg hadde verken kunne forhindre det, eller funnet offeret.

Det var bare en ting å gjøre og det var å ringe politiet, noe som jeg burde ha gjort i utgangspunktet.

Jeg ringte ett hundre og tolv, som er nødtelefonen.

Det var en politikvinne på tråden.

Frustrert forklarte jeg hva som var skjedd og at jeg ikke kunne gjøre noe fra eller til og at jeg ikke visste noe mer.

Antakelig hørtes jeg nok litt oppskjørtet ut, for hun ba meg ta det litt med ro og beskrive nøyaktig hvor åstedet var.

Tydeligvis kjente hun til området og spurte i detalj om hva som jeg trodde hadde skjedd og hva slags lyder jeg hadde hørt.

Hun hadde en beroligende nesten trøstende stemme og jeg forklarte alt sammen en gang til.

Jeg kunne til og med gjengi lydene så langt som mulig.

Så var det som om hun plutselig fikk en litt lystig stemme.

Hun ba meg gjenta lyden en gang til.

Lo hun av meg?

Jeg spurte henne om det, men hun svarte at det var ikke slik.

Så forklarte hun at det jeg hadde beskrevet var lyden til brunstige sommerglade rådyr ute på vift for å få seg en make.

reven var nesten like ille la hun trøstende til.

Hun kunne til og med imitere lyden til bukken.

Da forsto jeg det.

Egentlig burde jeg ha blitt flau over at jeg hadde latt meg lure av en brunstig rådyrbukk, men nei det var jeg ikke.

Tvert i mot.

Det hjerteskjærende skriket som lød i en stille natt var et skrik som overdøvte alt annet som var der ute.

Det var en lyd som rådyrgeita hørte som et forførende kallerop, mens det menneskelige øret oppfattet som et desperat skrik.

Nærmet jeg meg plutselig et svar på gåten?

Edward Munch malte kanskje ikke et ”Skrik” av engstelse og frykt.

Var det rett og slett et desperat rop etter fysisk kjærlighet?

Et parringsrop som aldri ble tilfredstilt?

En ensom mann i en midtsommernatts drøm?

Da jeg satte meg til med den samme boka igjen, og så på selvportrettet av Edward Munch, syntes jeg å se at han blunket til meg.

Driss Bouignane og Haakon marcello

اترك تعليقاً