DET ER VELDIG STILLE – Ali Abu Yassin

Det var en veldig stille natt i krigen.

Natt til i dag var det ekstremt stille. Jeg tror jeg sov en hel time. Mer eller mindre. Lyden fra dronene, krigsflyene og tanksene holdt et jevnt volum til enhver tid. Men lyden fra dem var ingen ting sammenlignet med den fra missilene: Et missil er en tønne med ett tonn krutt, og seks av dem dundret plutselig ned samtidig. Jorden ristet, este ut, revnet. Som om jordskorpen var den tynne hinnen til en ballong eid av et barn som vil fylle mer og mer luft inn i den. Helt til den eksploderer og sprenger alt rundt seg. I det øyeblikket er du dødens vitne tusen ganger. Når eksplosjonen er ferdig kan du knapt tro at du fremdeles er i live, at du har blitt tildelt flere kommende øyeblikk av samme slag, og du holder pusten mens du venter på neste runde, den neste døden, kanskje kommer den etter ett minutt, maks to …

Det var en veldig stille kveld.

Så stille at vi greide å spise to bokser med bønner fordelt på tretti mennesker før vi la oss, noe som ikke er vanlig. Middagen var en stor feiring til ære for bønnene. Mangelen på brød la derimot en liten demper på festen; vi delte på fem små brød. For å være ærlig var det min skyld at festmiddagen ble spolert, fordi hjertet mitt sviktet oss. Tidligere på dagen, da jeg stod ute på gaten, kom en mann med to døtre på slep bort til meg og spurte om jeg hadde noe brød å avse, til barna hans. Jentene var sultne, de hadde ikke spist på tre dager. Først svarte jeg at jeg ikke hadde brød. Men så møtte jeg blikket til den ene jenten, deretter den andre … og hjertet mitt ble hardt rammet av en empatibombe. Jeg ba ham vente og hentet fem brød slik at vi delte likt på det jeg hadde. Jeg kommer aldri til å glemme den utstrakte, skjelvende hånden som tok imot brødene, glitret som dukket opp i de ellers så matte øynene til jentungene. Mannen takket og de skyndte seg vekk. De småløp bortover gaten, som om de var redde for at noen skulle ta fra dem skatten de nettopp hadde fått.
Av og til er stillheten kjedelig.

Som når en venn ringer midt på natten bare for å forsikre deg om at han fremdeles lever, men at barndomsvennene Youssef og Adnan og familiene deres nettopp er blitt martyrer. Å, som jeg elsket lille rampete Samar, Adnans datter. Hun var tre år gammel. Jeg pleide å ha med en liten gave til henne når jeg kom på besøk, hun løp alltid meg i møte for å få den. Hun kastet seg rundt halsen min, så på meg med sorte øyne under et virvar av krøller. Samar var uvanlig høy for alderen, vi spøkte om at hun kom til å bli basketballstjerne.
En særdeles spesiell natt. Jeg hadde akkurat sagt hadet til kompisen min i telefonen, merket ikke at tårene rant, da en voldsom eksplosjon rev meg ut av sentimentaliteten. Tungt regn fulgte, det hamret ned mot det tynne sinktaket over oss. Alle våknet. Det tok noen sekunder før vi skjønte at regnet bestod av steiner og at steinene slo hull i sinkplaten. Tusenvis av biter forflyttet seg fra et av nabohusene og til skjulet der vi sov. Huset hadde blitt forvandlet til et digert krater, bare pilarene stod oppreist ved siden av palmetreet som hadde blitt plantet utenfor huset for flere tiår siden. Treet holdt stand på mirakuløst vis, som om det nektet å dø fordi det ville vitne om det som hadde skjedd. Men mange av dadlene fra palmens blomster hadde falt til jorden.

En dødelig stillhet.

Al Jazeera rapporterer at natten har vært den verste siden krigen startet. Stillheten stoppet ikke et eneste minutt. Nervene mine er tynnslitte av all stillheten, av intensiteten i den. Granatene og missilene ble laget for å skremme oss. Og jeg kan ikke hjelpe for at jeg blir redd. Men hvordan skal jeg greie å skrive midt i denne skremmende stillheten? Dette er ikke forenelig med menneskets sjel: Jeg kan dø hvert øyeblikk, men det ville ikke være en katastrofe for meg om jeg gjør det.

Jeg setter meg ned for å skrive som om ingen ting foregår rundt meg. Men under meg fortsetter bakken å skjelve, lukten av krutt fyller neseborene, røyk fyller munnen min. Jeg føler meg hjemme, finner roen, fra tid til annen, men eksplosjonene slutter ikke. Det føles ut som om jeg har blitt gal. Jeg tror jeg har blitt det. Eller kanskje jeg er død. Jeg vil fortsette å kjempe, fortsette å bruke stemmen min til å fortelle til verden. Til din bråkete verden, som jeg ikke ønsker skal oppleve den samme stillheten som vi opplever. Kos deg med bråket ditt, og når du ser nyhetene om oss kan du snu ansiktet ditt vekk eller bytte kanal slik at vi ikke forstyrrer deg.
Jeg håper du sover godt.

Ali Abu Yassin.

Gaza. 10.11.23

––––––––

Ali Abu Yaseen er regissør, skuespiller og dramatiker, jobber for Ashtar for Theatre Productions and Training عشتار لإنتاج وتدريب المسرح og var medutvikler og regissør for Gazamonologene (2010).
Oversatt til norsk av Vibeke Harper, i samarbeid med Ali Abu Yassin.
Motforestillinger